Det første bedet

Jeg har lyst på en liten oase inne ved Tujahekken og plommetreet. Der har jeg lyst å ha en benk stående, hvor nyplukkede rips og eggedosis kan nytes. Jeg har lyst å ha den rammet inn av et bugnende hav av blomster i ulike farger. Som svaier lett i vinden. Og som strekker seg om kapp mot sola. I dag er dette en flat gressplen og et relativt ungt tre. hvordan kan jeg ta det til denne sommerdrømmen jeg har?

En kveld forrige uke hadde Morten Kr. Bragdø, gartneren i Plantepodden en spørretime på sin instagramkonto. Jeg hadde mine begynnerspørsmål klar

  1. Hvordan klargjør jeg jordbærbedet fra i fjor?
  2. Hvordan klargjør jeg plenen?
  3. Hvilke andre stauder passer med Peoner?

Siste spørsmålet fant jeg på der og da, fordi jeg har også gjort som mange nybegynnere – begynt med blomstene og innsett at det er noen steg før dette. Men men, peonstaudene er bestilt. Så de må jo i jorda når de kommer. Men hva mer. For i denne drømmen min er noen av disse svaiende blomstene Peoner. Mørk burgunder. Fordi det tar meg tilbake til barndomshagen min. Hver juni stod de i blomst. Morten svarte så fint og pedadogisk som han er. 1) Lupin&HønePøne til plenen, og rak det ned i jorda med en jernrive, 2) jordbærene trenger en liten stuss av det gamle (og bland det i jorda), deles i to dersom det er flere enn 4 kroner i dem, tilfør levende jord og annet mikroorganisme snacks som tørket løv og en liten håndfull Lupin&HønePøne, og 3) Astilber er gode venner til Peonene.

Den kvelden bestilte jeg Hageboka til Morten, 5 Astilbestauder og en Blodrabarbrastaude. Here we go.

Jeg vil ha en hage der jeg kan gå fra busk til bust å småspise bær, mens biene summer der de leter etter nektar. Jeg vil vandre en tur bortom kjøkkenhagen og høste en gulrot eller en reddik. Også vil jeg suge inn lukten av blomster og sommer.

Jeg begynner å innse at det å anlegge en hage som er av den typen jeg drømmer om, vil kreve en del. Det fikk jeg erfare da jeg skulle plante staudene. Halv seks – bare en time før leggetid, dro jeg med meg jenta mi ut for å lage bed for staudene. Jeg hadde lest meg opp på staudeplanting i Mortens bok: jeg har jord, tørt løv, Lupin&HønePøne, regnvann, flinke stauder, og en plan. Jeg viste godt hvor bedet skal være – det har jeg faktisk tenkt litt på, ref den første drømmen. Men da jeg stod der på plenen og skulle sette spaden i jorda ble jeg skikkelig usikker. Skal jeg bare spa i vei? Sånn bare flytte på gresset? Ett spadetak – klunk! Stein i bunn… Det står det ingenting om i Mortens bok. Hvor dypt med jord må det være for at de flinke staudene klarer å vokse? Steingrunn, er det noe særlig? Jeg nøler, er dette egentlig en god plan… Jeg har også lest meg opp på hvor tett disse blomstene må stå. 5 stk hvor dekningsgraden på Astilbene er 9-16 stk pr kvm, og de bør stå 30 cm fra gresskanten. Jeg innser at jeg skal grave en del denne kvelden.

Å lage et bed tar tid. Etter en times arbeid spør jenta mi om hun kan gå inn. Hun er kald… Jeg har fikset en grop på 1 m x 0,5. det ligger en miks av jord, blader og Lupin&HønePøne oppi der. Jeg åpner staudene fra plastposen Morten har sendt meg. Jeg innser at jeg ikke aner hva som er opp ned på en staude. Hva er rett vei på denne roten oppi bedet? Det stod det heller ikke noe om i Mortens bok. Jeg tviler litt… Men så er jeg også litt ferdig med dette. Så jeg putter de nedi, fyller på med jord, vanner så mye jeg kan og dekker med løv.

Sånn. Jeg står og ser på verket. Det ser ut som at jeg har begravet noe der… Ser egentlig ganske suspekt ut hele greia. Jeg innser at det å lage pene bed ikke er rett frem og jeg anerkjenner at hagedesign er en egen kompetanse. Den innehar ikke jeg. Enda. Vel, vel, som jeg pleier å si til min datter – man blir ikke flinkere om man ikke prøver og øver masse. Først da blir man bedre. Så da ligger mitt første bed der. Som en liten grav. Med 5 stauder av Astilber. Mest sannsynlig ligger de opp ned oppi der. På en steingrunn.

Jeg blir svært positivt overrasket om det blir en eneste blomst der i år….

When shit hits the fan

Å lede i gode tider kan være krevende i seg selv. Men å lede i krevende tider er den store prøvelsen. I krisesituasjon ser jeg til lederen, jeg trenger tydelig kommunikasjon og jeg trenger forutsigbarhet.

Ledere som i krise evner å bygge teamfølelsen og bygge psykologisk trygghet slik at ansatte tør å åpne seg og dele egne opplevelser og hvordan de har det, det er de som lykkes.

I krise blir det tydelig hvem som sier en ting og gjør noe annet, og hvem som er hel ved. Det er i krise de faktiske handlingene blir synlig og hvilke verdier man faktisk lever etter.

Det er mye å lære i kriser.

Begeistret og vårglad

Det er en helt surrealistisk situasjon vi står i. Dag tre av hjemmekontor med barn er et faktum, og det fascinerende er at dagene går seg til. Vi tilpasser oss, legger terskelen lavere for hva vi ellers pleier å styre med. Takk til alle som deler forslag til opplegg med barn. Fra barnehagen har vi fått forslag til dagsrytme, eldstejenta digger Salaby, i morgen er det barneyoga streamet fra Haugesund. Men det aller beste ble levert hjem på døren i dag. En stor pakke fra Randesund Hagesenter, hvilken glede!!

Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg har bestilt noe fra Sørlandet. Jo, for tre uker siden kjøpte jeg mitt første Hageblad. Koste meg med det, og i en artikkel stod det referert til plantepodden. Jeg er en ihuga podcast fan, mine favoritter er Aftenpodden, Pia og psyken, Foreldrerådet, Camel uten filter, Bra Damer, Mandagsmøtet og Jan Thomas og Einar blir venner! Så hva er vel bedre enn å finne en kilde til kunnskap via podcastformatet. Jeg var umiddelbart frelst. Det viser seg at to sørlendinger som prater om planter og potter er meget beroligende. Ja rett og slett litt mediterende faktisk. podcasten introduserte meg til “God Vår” – metoden for plantene. Flinke planter, levende jord og godt vann. Det er vist ikke mer magisk enn det. Enkelt – definitivt noe for meg! Så jeg bestilte 5 sekker Lupin&HønePøne, og Ø-kompost. Og en pose cherrytomatfrø og frø til runde gulrøtter.

Med alt dette levert på døren i dag, ble det dermed tid for å så tomater på God Vår-metoden, jeg har notert meg følgende:

  1. Noe å så i
  2. Sand i bunnen (3 cm)
  3. Levende jord (kompost + jord fra hagen eller skogen) 3 cm
  4. Vann det fuktig
  5. Legg to frø oppå i en 9*9 potte
  6. Legg oppklippet løv oppå
  7. Trekk over en plastpose og tett med strikk
  8. Sett de varmt og lyst
  9. Når frøbladene er kommet opp av jorda kan plastposen tas av
  10. Når plastposen tas av kan frøbladene tørke – spray med litt vann og hold dem fuktige
  11. Nå er også tidspunktet for å endre omgivelsene for skape robuste planter. Sett de lyst og kjølig – 16 grader er ok og se dem vokse seg sterke og robuste og klare til solvegg planting.

Med to gode hjelpere tok vi frem 8 avklipte meierikartonger, klipte hull i bunn, fylte med sand og jord og vann, la ett frø i hver og dekket over med oppklippet løv. Check. Familiens første tomatplanter er herved sådd!

Skikkelig spent på dette nå.

De nære tingene

Back to basics. Det er kilden til hvorfor jeg trives med tanken på å ha en hage jeg kan sysle med. De små tingene. Å oppleve resultat av det man gjør, enten det er suksess eller ei. Men hvordan skal jeg begynne? Jeg har googlet VELDIG mye. Det er mange blogger, facebook grupper, råd og tips. Men jeg innser jo som med alt annet, så må jeg finne min greie.

Det var en post på Facebook som fikk meg på sporet – en som erkjente sin store feil med hage og skrev litt om det. Hennes feil var at hun ikke hadde planlagt noe av det. Kjente meg igjen der ja. Jeg hadde så mange tanker, og samtidig innser jeg at jeg ikke aner hva jeg faktisk har i hagen utenom de åpenbare buskene som jeg fikk beskrevet i prospektet. Jeg vet jeg har blåbærbusker, solbærbusker, et plommetre, jordbærplanter og bringebærplanter. Og fra prospektbildene så ser jeg jo at det er noen gule og hvite blomster der.

Ikke spør om sorter, har ikke peiling… Jeg kjenner kun igjen rododendron på bladene. Sant skal sies – å overta hus i januar gir ikke en mest eksotiske hageopplevelsen…

Så, planlegging ja. Av hva da? Av hvilke planter? Så innså jeg at hvis jeg skal plante, så må jeg jo ha jord. Fra mine tidligere verandaprosjekter så husker jeg jo at jord er dyrt. Og jeg har ikke spesielt høy suksessrate når det kommer til planter. De varer ca en halv sesong. Så dør de. Og det er dyrt… Og når jeg tenker på det, så er det jo også ganske kipt på plantenes vegne. Så, tilbake til planlegging. Jeg tror jeg trenger en kilde til jord. Og heldigvis snakker vi mars, så jeg har faktisk tid til å planlegge. Hvordan kan jeg gjøre jord billig? I denne facebook posten var det en som refererte til Bokashi. Raskt og enkelt – my kind of style! Kort forklart, en tre trinns rakett for jordproduksjon: 1) samle inn alt av matavfall og bland det med mikroorganismer, aka Bokashifrø, 2) når bøtten er full av matavfall, la den stå lukket i to uker i varme omgivelser slik at maten fermenteres, 3) bland fermentert matavfall med jord og vent ytterligere to uker og VOILÁ! Levende jord – egenprodusert.

Nå er jeg ikke der hvor jeg har produsert dette enda, men matinnsamling er i gang og det blandes med bokhasifrø. Jeg kjøpte inn to julekasser med lokk fra Europris på salg, knuste grillkull og la det i bunnen av den ene kassen. Strødde Bokashifrø oppå og la deretter matavfall oppå. Jeg samler matavfall på kjøkkenbenken og går ut med det i kassen på kvelden. Kassen står i boden, der er det varmt.

Det er også en annen effekt med jordproduksjon nå i disse koronatider, det er noe veldig konkret å gjøre. Og det gir meg en følelse av nytte. Back to basics.

Jeg er helt grønn på kompostering, men veldig begeistret.

Hjemmekontor – stress?

Første dag med hjemmekontor. Ikke egentlig, men første dag med hjemmekontor og friske barn. Kan det være så stress da? Mannen og jeg begynte med friskt mot – opprettholde daglige rutiner for barna med frokost og “liksomlevering” med sykkeltur forbi barnehagen. So far so good. Med dagen fordelt mellom oss når vi ikke hadde møter, var planen klar.

Heldigvis har vi Bravoleken stående, så ukeplanen for barnas samlinger: check. Samme med et nydelig tilbud fra Salaby som legger ut alt innhold på åpne sider. Det var to engasjerte barn som deltok aktivt på mammas samling. Så begynte jeg å kjenne på stresset som kommer når hjemmekontor og barnehage skal kombineres. Min avtale kl. 10 begynte. Mannens møte går over tiden. Barna setter i gang med å uttrykke sin misnøye med fraværende foreldre. Vi får vårt første innblikk i hvordan hverdagen blir fremover.

Når klokken passerte 15 gav vi opp. Vi så på hverandre. Blikk sier mer enn tusen ord. Skal vi planlegge en økt i kveld etter legging? Har ikke sjans. Er helt ferdig.

Hvorfor er dette så stressende lurer jeg på nå. Hva er det som skiller en slik dag fra helgen? Jeg tror det er flere faktorer: 1) Det å forholde seg til flere tidspunkt i løpet av dagen der jeg skal veksle på 100 % konsentrasjon mellom jobb og barn krever mye fokus i seg selv, 2) følelsen av å ikke kunne være så effektiv som alle de uten barn er en krevende følelse. Det igjen fører til en redsel av å ikke strekke til. Når nyhetene så fylles av bedrifter som skriker etter hjelp, spesielt når de må permittere mange ansatte, så kjenner jeg på denne følelsen ekstra sterkt. Er jeg overflødig? Er jeg virkelig trengt på jobb? Innser de nå at det egentlig ikke betyr en forskjell ved at jeg er ansatt? Dette er sterke negative tanker som kommer snikende. Dette er nok den verste følelsen som bidrar til stress, og som blir krevende fremover.

Back to basics – det du sier til deg selv har stor betydning. Og du må snakke positivt. Jeg henter frem de gode lærdommene jeg fikk fra da jeg var på Young Happy Minds sitt frokostseminar.

  • Selvfølgelig trengs jeg – fortsett å spre glede, smil og hold humøret oppe blant de ansatte.
  • Jeg er mer enn jeg hva jeg produserer – men det er helt ok å fokusere litt på konkrete arbeidsoppgaver for få mestringsfølelsen kontinuerlig
  • Legg lista lavt – leveringskapasiteten er mindre med en slik hverdag. Fremhev det du får til for deg selv og minn deg selv på dette så ofte du kan

Dette blir tøft – men vi skal klare denne dugnaden!

Coronatider og vårt mobilitetsprosjekt

Det er i skrivende stund helt sikkert at myndighetene kommer til å innføre enda strengere tiltak for å begrense smitte. Hva de er det gjenstår å se. Men at hverdagen vår påvirkes, er det ingen tvil om.

Jeg satt i går kveld, det var stille i huset. Barna sov og mannen var på klatresenteret. Jeg levde meg litt inn i Mad Max filmen: Ta på rustningen, and pimp my bike! Ja – sykkelen. Familiens store prøveprosjekt er å leve uten bil fremover. Vi har to elsykler, en Urban Arrow og en Riese Müller Multicharger.

Med disse har vi nå levert i barnehage og til jobb hver dag siden oktober 2019. det meste av handling foregår også med disse syklene. En frihetsfølelse uten sidestykke. Ingen buss å rekke, ikke et tog nå nå. Stressnivået ut døren er mye lavere. Og spesielt nå, så føles det veldig godt å ikke være avhengig av kollektivtrafikken.

Men ja, fokus på de nære tingene. Mobilitetsløsninger som begrenser interaksjon med andre har vi med andre ord levd med en stund.

Angstanfallet

1,5 uke etter en 5 ukers ferie satt jeg i kantinen. Jeg var på høygir. Høsten skulle by på uendelig mye. Beats-samling var den første store begivenheten jeg virkelig så frem til. En samling jeg var invitert til fordi “jeg er en person som lyttes til og får organisasjonen med meg”. Høydepunktet i min karriere til nå. Jeg var godt inn i min første formelle lederrolle – seksjonsleder. Jeg var kjempestolt. Og jeg ville så inderlig klare denne utfordringen også. Jeg så ingen begrensinger annet enn tid.

Det var en medarbeider og nær venninne som denne morningen spurte det vanlige spørsmålet: “Hvordan har du det?”. Mitt svar var det vanlige – det går selvfølgelig bra, hvorfor skulle det ikke det? Oppfølgingsspørsmålet veltet meg av pinnen: “Du er litt negativ, og sånn pleier du ikke å være. Så jeg lurer på om alt er egentlig er bra”.

Derifra var det over og ut. Jeg begynte å gråte, midt i kantina. Og deretter begynte blodet å fosskoke og alle nervene i kroppen min ropte at jeg skulle komme meg vekk. FORT! Sånn begynte den lange reisen. En reise som skulle redefinere meg som kollega, som mamma, som kone, som venninne og som meg selv.

Jeg husker fortsatt spørsmålet jeg fikk av en nær kollega da jeg forlot kontoret med sykemeldingen i hånden noen timer senere: “Hva skal du gjøre nå for å samle energi?” – jeg hadde ikke peiling…. Jeg skulle ihvertfall ikke droppe Beats samlingen om to uker!

Vi begynner med 8 uker også tar vi det derifra. Gå hjem, sov, spis og skal du trene så gå en tur eller gjør yoga.

Doktor’n

Beskjeden fra Doktor’n var klar. Nå skulle kroppen hvile. Jeg fikk et B12 skudd i skinken for å få litt overskudd og tuslet hjem. Jeg sov stort sett hele den første tiden. Slepte med meg barna i barnehagen, og rett hjem i sengen igjen.

Så prioriterte jeg meg selv for første gang på veldig lenge – jeg kansellerte min deltagelse på Beats samlingen til fordel for min egen helse. Jeg husker fortsatt følelsen inni meg. Tårene trillet da jeg skrev mailen til konserndirektøren og takket nei til deltagelse. Det gjorde fryktelig vondt. Jeg kjente på skuffelse, skam og nederlag. Var dette alt jeg klarte? Var karrieren forbi? Kunne jeg noe som helst eller var alt bare fake? Selvfølelsen var på bånn. Samme med energien. Og jeg kavde rundt i et svart hull uten mål og mening, bare kjempeskuffet over meg selv.

Gå tur til Brunkollen minst en gang i uken. Alene! Hør på Abba. Dans! Og skal du ha litt ekstra endorfiner, så veiver du med armene over hodet mens du går.

Doktor’n

Litt etter litt kjente jeg meg roligere. Humøret ble lystigere. Orket å høre på bråkete barn. Husket plutselig samtaler jeg hadde med kollegaer, familie og venner. Jeg kunne le av de enkle ting. Jeg kunne stoppe opp og kjenne varmen fra sola i ansiktet. Og jeg kunne bruke en hel dag på å studere mose i skogen. De nære tingene. Naturen. Det gav meg energi. Jeg leste mye. Om makt og maktbruk i arbeidslivet. Hanne Roedes “Kjemp for alt hva du har kjært”. Alle kriminalromanene hennes. Jeg slukte bøker etterhvert. Fikk tilbake konsentrasjonsevnen. Og fant glede i det å lese. Også begynte jeg å meditere. Kontrollere tankene, uten at de kontrollerer meg.

Mange psykologtimer, utallige konsultasjoner med Doktor’n, søvn, meditasjon, titalls turer til Brunkollen, mange timer i egenrefleksjon, samtaler med inspirerende kolleger, venner og bekjente og en dyktig coach.

Jeg er på ingen måte i mål enda. Men jeg klarer å beskrive starten på min reise. Jeg vet ikke enda hva jeg skal bli når jeg blir stor, men jeg vet hva som gir meg energi, jeg vet hva som stresser meg. Jeg kjenner mine styrker og svakheter og jeg vet når jeg har det aller best. Jeg vet at jeg må ha det bra for å kunne få andre til å føle seg bra, som også betyr at jeg må prioritere meg selv foran andre, ja til og med min egen familie til tider.

Øv på dette: “Et nei til deg, er et ja til meg!”

Coachen

Det som gir meg energi er å skrive. Det som gir meg energi er å være ute i naturen. Det som gir meg energi er kreative prosjekter. Det som gir energi er å dele de nære opplevelsene med mennesker jeg er glad i. Så planen min videre fremover er å leve dette ut på fritiden gjennom vårt nye hjem. Et hus og en hage på Lambertseter.

Dette er terapi i seg selv for meg. Å sette ord på følelsene som treffer meg og kjenne på dem. Og jeg skal gjøre det i kontekst av mine kreative prosjekter i hagen. Som nybegynner.

Jeg føler meg grønn og begeistret! Klar, ferdig, kjør!