Angstanfallet

1,5 uke etter en 5 ukers ferie satt jeg i kantinen. Jeg var på høygir. Høsten skulle by på uendelig mye. Beats-samling var den første store begivenheten jeg virkelig så frem til. En samling jeg var invitert til fordi “jeg er en person som lyttes til og får organisasjonen med meg”. Høydepunktet i min karriere til nå. Jeg var godt inn i min første formelle lederrolle – seksjonsleder. Jeg var kjempestolt. Og jeg ville så inderlig klare denne utfordringen også. Jeg så ingen begrensinger annet enn tid.

Det var en medarbeider og nær venninne som denne morningen spurte det vanlige spørsmålet: “Hvordan har du det?”. Mitt svar var det vanlige – det går selvfølgelig bra, hvorfor skulle det ikke det? Oppfølgingsspørsmålet veltet meg av pinnen: “Du er litt negativ, og sånn pleier du ikke å være. Så jeg lurer på om alt er egentlig er bra”.

Derifra var det over og ut. Jeg begynte å gråte, midt i kantina. Og deretter begynte blodet å fosskoke og alle nervene i kroppen min ropte at jeg skulle komme meg vekk. FORT! Sånn begynte den lange reisen. En reise som skulle redefinere meg som kollega, som mamma, som kone, som venninne og som meg selv.

Jeg husker fortsatt spørsmålet jeg fikk av en nær kollega da jeg forlot kontoret med sykemeldingen i hånden noen timer senere: “Hva skal du gjøre nå for å samle energi?” – jeg hadde ikke peiling…. Jeg skulle ihvertfall ikke droppe Beats samlingen om to uker!

Vi begynner med 8 uker også tar vi det derifra. Gå hjem, sov, spis og skal du trene så gå en tur eller gjør yoga.

Doktor’n

Beskjeden fra Doktor’n var klar. Nå skulle kroppen hvile. Jeg fikk et B12 skudd i skinken for å få litt overskudd og tuslet hjem. Jeg sov stort sett hele den første tiden. Slepte med meg barna i barnehagen, og rett hjem i sengen igjen.

Så prioriterte jeg meg selv for første gang på veldig lenge – jeg kansellerte min deltagelse på Beats samlingen til fordel for min egen helse. Jeg husker fortsatt følelsen inni meg. Tårene trillet da jeg skrev mailen til konserndirektøren og takket nei til deltagelse. Det gjorde fryktelig vondt. Jeg kjente på skuffelse, skam og nederlag. Var dette alt jeg klarte? Var karrieren forbi? Kunne jeg noe som helst eller var alt bare fake? Selvfølelsen var på bånn. Samme med energien. Og jeg kavde rundt i et svart hull uten mål og mening, bare kjempeskuffet over meg selv.

Gå tur til Brunkollen minst en gang i uken. Alene! Hør på Abba. Dans! Og skal du ha litt ekstra endorfiner, så veiver du med armene over hodet mens du går.

Doktor’n

Litt etter litt kjente jeg meg roligere. Humøret ble lystigere. Orket å høre på bråkete barn. Husket plutselig samtaler jeg hadde med kollegaer, familie og venner. Jeg kunne le av de enkle ting. Jeg kunne stoppe opp og kjenne varmen fra sola i ansiktet. Og jeg kunne bruke en hel dag på å studere mose i skogen. De nære tingene. Naturen. Det gav meg energi. Jeg leste mye. Om makt og maktbruk i arbeidslivet. Hanne Roedes “Kjemp for alt hva du har kjært”. Alle kriminalromanene hennes. Jeg slukte bøker etterhvert. Fikk tilbake konsentrasjonsevnen. Og fant glede i det å lese. Også begynte jeg å meditere. Kontrollere tankene, uten at de kontrollerer meg.

Mange psykologtimer, utallige konsultasjoner med Doktor’n, søvn, meditasjon, titalls turer til Brunkollen, mange timer i egenrefleksjon, samtaler med inspirerende kolleger, venner og bekjente og en dyktig coach.

Jeg er på ingen måte i mål enda. Men jeg klarer å beskrive starten på min reise. Jeg vet ikke enda hva jeg skal bli når jeg blir stor, men jeg vet hva som gir meg energi, jeg vet hva som stresser meg. Jeg kjenner mine styrker og svakheter og jeg vet når jeg har det aller best. Jeg vet at jeg må ha det bra for å kunne få andre til å føle seg bra, som også betyr at jeg må prioritere meg selv foran andre, ja til og med min egen familie til tider.

Øv på dette: “Et nei til deg, er et ja til meg!”

Coachen

Det som gir meg energi er å skrive. Det som gir meg energi er å være ute i naturen. Det som gir meg energi er kreative prosjekter. Det som gir energi er å dele de nære opplevelsene med mennesker jeg er glad i. Så planen min videre fremover er å leve dette ut på fritiden gjennom vårt nye hjem. Et hus og en hage på Lambertseter.

Dette er terapi i seg selv for meg. Å sette ord på følelsene som treffer meg og kjenne på dem. Og jeg skal gjøre det i kontekst av mine kreative prosjekter i hagen. Som nybegynner.

Jeg føler meg grønn og begeistret! Klar, ferdig, kjør!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: